LYRICS

Browse by album

...or by song title

FLORIO­GRAPHY

 

Floriography

Performed by Christine Henriksen (violin, viola), Jørgen Nordby (percussion), Katrine Schiøtt (cello), Einar Stray (piano), Julie Ofelia Østrem Ossum (cello 4,5,6), Hanna Vik Furuset (violin 7), Erik Normann Aanonsen (double bass and bass guitar), Hanna von Bergen (mbira 8), and me (guitar, accordion, vocals).

Recorded in Greenhouse studios, Reykjavík with producer Valgeir Sigurðsson, Sturla Mio Þórisson, Paul Evans and Björn Engelberg. Additional recording in Bugge's Room, Oslo, by Daniel Wold. Mixed by Mike Hartung. Mastered by Chris Samson, Propeller Mastering.

 
Rubbles

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

These rivers are rain from a summer gone by
dragging the rubble to sea
they’re pointing their guns towards a northern sky
still none of them call themselves free

afraid to collide, you fall out of your mind
to kiss concrete ground with your teeth
but with two cigarettes and your letter combined
this air is too heavy to breathe
this air is too heavy to breathe

in order to stop them you cry out a spell
that withers in rubbles overseas
"take all your fluid words, kiss me farewell
and give me peace
give me peace”

Magpie Eggs

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

Looks like you’ve been eating magpie eggs again
‘cause your face is a stamp
that’s rejecting the little red marks to comprehend
what’s not that good, and what’s bad
so first I’ll have a day off to recover
and then another week to make my plans
and if you’re not back when that first day's over...

looks as if your eggs are all rotten,
and now is the time to rely
on the spellbinders hat and his magic blue tie
as our oceans run dry
the first day’s when you’ll get your toothbrush back
and the second ones made to compare
as you put the lotion in your backpack
I am already there...

there’s no longer no one asking for your name
at the beach house grill on the fourth floor
and when you go out for a swim
you’ll probably leave that face indoors
looks like the eggs are ready hatched now
and like you chose wrong when you went for tails
but how am i to forget you’re there
with your skin under my nails?

and it’s always the same,
and a calendar wouldn’t help that much,
it is always the same

Ardennes

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

...but I still find cracks in this thin crust
small stains of paint that's been spilled
children awake out of sawdust
wrapped in a black-spotted film
as I try peeling it strikes me
('cause still some things come from within)
the feeling of being human
from wearing animal skin

done up to dive into tar sands
you are thrown back on your arms
muscles that tense as you wring hands
because you're built to do harm
and when you cut loose from their fear march
the pounding paws of your kin
there will be no way to feel human
outside your animal skin

A Sense of Grey

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

Don’t ask if you don’t wanna know
there’s no one else here who do
and don’t rise if you don’t plan to go
or know where you’re going to

and don’t jump when you know you can’t fly
at least you don’t seem to have wings
that can bring your head higher than mine
I have my plane to settle in
you have your thoughts
that’s where I win

don’t dream if you can’t make it real
they’re only fictions anyway
and don’t love if you really want to feel
the spiking sense of grey
our spiking sense

Smoke

Words and music: Pål Moddi Knutsen. Strings arranged by Christine Henriksen and Ingri Løkholm Ramberg.

It’s there, it’s where it begins
and it's calling your name
you've been down there all night
in a state that I cannot explain
behind grey curtains of ash
from a word it was born
now smoke rises high from your head,
morning mist laying dead on naked shoulders
no flowers no thorns

hey, love, stay the fuck out of my home
I’ve told you a thousand times
‘cause my brain tells me you’re dangerous
and my belly says you’re just too hard to find
a kiss from swollen lips of ashes
will probably blow this whole winter away
but something tells me this is just not real
something tells me this smoke is here to stay
it was supposed to be an endless day

Poetry

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

I'll bury my downcast hours in transparent ink,
tie myself to the mast and wait here for the ship to sink
though I know I've set sail on a wishing well

the daylight is dimming out slowly with every breath I take
gasps of air become roaring rivers keeping me awake
it gives me no time to think things through
I know words always come before you do

but I can't find no poetry left in these lines
I've been trying too hard, too long, too many times

is this what a biochemist would call happiness?
is it part of some unmade promise I thought I could forget?
is it time that I let som air come through?
for now strangeling love is all I can do

yeah, I know you have mountains of poems in mind
all explaining how all wounds will heal given time
but these days are no longer my time to spill
and I know that by waiting, I'll make them stand still

I kept it as close as I could through those winter nights
but the ropes only tighten round me as I try to fight
there's no worth throwing stone in a wishing well
now I'm out of black ink and true tales to tell

and I know it's all poetry, know they're just lies
but I'll still scavenge on what I find inbetween those lines
I'll pretend there was happiness, fake to have felt pain
just to feel there's a reason to read it again

Stuck in the Waltz

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

I knew i’d heard it before as i fell to the floor
and lost sight of the books on the shelf
there is no hard debate there’s no time to wait
when you’ve no one to blame but yourself
you know it’s all arranged the seasons will
change ‘cause the sun is in endless decay
there’s no one in control the earth will revolve
a little slower for every day

we’re all stuck in the waltz

forgive me, i failed to ignore your depressions once more
and i failed to ignore that you’re here
it’s just that when we hold hands any brief romance
turns a little to fast into fear
and all the quiet words that we’ve ever heard

are the sum of the noises around
written with glitter glue on a high-heeled shoe
is a note praying ‘let me be found’

face it you’re stuck in the waltz
face it you’re stuck in the waltz

under the microscope, where we all find hope,
you’ll see nothing but your last defeat
and as the silence grows only silence knows
it gets greater for every beat
I hear the pulse of the drum like dead bones against stone;
he’s been caught stealing it from a friend
now every single tone is a haunting moan,
repeating the same tune again

face it, you’re stuck in the waltz, stuck in the waltz
face it you’re stuck in the waltz, we’re all stuck in the waltz

7!

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

That your friends hid beneath the same flag as your foes
was a blessing to fire at will
and out of the trenches a new day arose
there’s strength in these broken arms still

so burn all the poems and rip up the books
the words will white out as you sing
to carry the weight of the lives that you took
because life was a beautiful thing

now I cannot recall mountains risen to fall
one day we must awake from this sleep

what’s left of the day will eventually come down as rain

the weaver’s hands tell me how your mouth has spun
all the promises left to fulfil
but you’ve chosen your weapon, the duel is on
and there’s truth in unspoken words still

what’s left of the day will eventually come down as rain
and though they all look the same, every drop has its number and name
what’s left of your plans will all drown to the sound of their hands
this might be your last chance

what’s left of the day will eventually come down as rain

Krokstav-emne

Words by Helge Stangnes, music by Pål Moddi Knutsen.

Det fauk ikkje alt av frø
dit lendet va best
nokken slo rot
der berget bratna som mest

alle så ville dem opp
drømte seg stor
lagnaden ga ikkje alle den same jord

nokken blei rake teina i solskjenns-lia
andre krøyktes i flågan på skygge-sia

mange slags gagneved kunne eg nemne
leit ikkje i solskinnsli når du treng krokstav-emne

SET THE HOUSE ON FIRE

 

Set the House on Fire

Produced by Hasse Rosbach.

Performed by Katrine Schiøtt (cello), Roosmarijn Tuenter (violin, viola & vocals), Einar Stray (piano, hammond organ, würlitzer, clavinette & vocals), Erik Normann Aanonsen (electric & double bass), Jørgen Nordby Henriksen (drums & percussion), Kari Kamrud Jahnsen (vocals on Run to the Water), Hasse Rosbach (baryton guitar [5], würlitzer [11] & magical boxes) and me (guitar, accordion, bass guitar [6, 11] & vocals).

Taped at Ocean Sound studio (Giske) & in Albatross studio (Oslo) August 2012 by Hasse Rosbach. Additional recording by Erlend Elvesveen [3], Ole Torjus Hofvind [3] & Pål Moddi Knutsen [3, 6, 10]. Mixed by Mike Hartung at Propeller Music Division, Oslo. Additional tweaking by Hasse Rosbach. Mastered by Chris Sansom at Propeller Mastering.

 

Heim / Heim igjen

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

Kanskje va det nån som ropte og kanskje va det berre vind
men eg svor eg va åleina, eg tok av støvlan og gjekk inn
der i kjøken koktest kaffi førr aller siste gong
førr eg va kommen heim

kanskje va det nån som ropte og kanskje va det berre vind
kanskje finnes der ei glea der alle tomme ord kryp inn
og kanskje e det greit å fare når heile fjorden tar kvelartak
men eg gjor ingen feil
nei eg gjor ingen feil

ja, kanskje va det nån som ropte, kanskje va det er som skreik
kanskje finnes der ei nåde når all din styrke gjær deg veik
men det søng imella planken og det står i støvelspor
at eg e kommen heim

House by the Sea

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen.

They say home is the place where your heart is
then I am home now though I am far away
for so long I’ve let deep forests guard it
and now it’s begging me to stay
and I’m trying my best to be tough
to pretend I am strong and can siphon it off
but I’m not who I wanted to be
in my heart I belong in a house by the sea

they say home is a place where you’re needed
then I am home now but I am leaving
to feel my feet being kissed by the seaweed
and I’ll be silent and kiss it back
this is not who I want you to see
it’s just adding on weight to the darkness in me
and from the little I have understood
I believe that a house by the sea would do good

they say home is a place you can choose to be
and I’ve decided to carry home inside me
so it’s not really as if I am leaving
it’s more like something pulling me

because behind everything that I do
I just want to forget, want to carry this through
fill my lungs with the sweet summer air
in my heart in my mind I am already there
yeah behind everything that I do
I just want to come home and lay down beside you
and then I’ll be who I wanted to be
in my heart I belong in a house by the sea

Let the Spider Run Alive

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

As you wake up the lights are all out
the air is dead but the blood leaves no doubt
you’ve been drowning, you’ve been burning with thirst
now you’re cold clay and a steel web’s spun
around a brave, careless world

pick an apple and watch it rot
feel the fire from the things you forgot
while you weave yourself into a tight silver web
go to sleep now and tomorrow you will both wake up dead

because we’re all one of a kind
sleeping in the line of fire
now if you want to live and thrive
let the spider run off – run alive!

may you wake up without anger or doubt
and may your eyes burn in snow-white, flourescent light

Soon you'll be somebody else!

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

If you keep changing yourself
then soon you’ll be somebody else
and the end of the string
would be a rose, is a rose, it is a dying thing
while all I can promise is to stay like this always
and by all other names just as sweet

I wish all you would wish
was a house with a yard full of flying fish
and the bell that I’d ring
would be a rose, is a rose, it could be anything

while all I can promise is to stay like this always
and by all other names just as sweet

I will crack you open just to keep you closer
‘cause without you a rose is just a rose
and I will swallow the vomit just to keep you
coming ‘cause without you I’m so hollow

For an Unborn

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen.

If it’s part of the plan that we add up in twos
then it comes to a point where you cannot choose
with the world at your feet you’re all set to explore
but grow weak as you’re there
and you don’t know in whose lines to enroll
without a name, a god, a goal

you don’t know how you got there or who was there first
were you there just to please her or to quench your thirst?
was it will or an instinct run out of control?
‘cause today everything's brought back
by a picture that you can’t recall:
lovers on a brass bed feeling nothing at all

someone should stand behind to catch the fall
at the end of the day you were once just as small
and like your father you’ll suddenly find that you’ve grown
today you wake up
to take the blame for what can’t be undone
and with every step you are hauled back home

‘cause the smallest of lies can turn black with ease
what you thought was the cure turned into a disease
and you gave her your heart only to help her grow
a tumor inside her patiently waiting for the first snow to fall
lovers on a brass bed doing nothing at all

The Architect

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen.

My god where have you gone?
I’ve been looking for you everywhere but find myself alone
through woods and fields, churches and halls
but no one’s there to hear my prayers or answer when I call
my god where have you gone?
you left without a warning and with so many things undone
a king shall come when morning dawns if history’s repeating
and I’m not sure if I’m the one to keep this pulsing heat in

my god what have I done?
I didn’t choose to turn into this creature I’ve become
and I don’t know this strength I’ve found
although I have understood it’ll do no good for kicking dust around
so hold me back if you still can
before I’m pissing rivers, spatter storms, drawing valleys in the sand
now my left is crying for intent while my right begs for a spin
is this all just another test, this mess you’ve left me in?

I don’t know where the light will fall
I only see myself as shadows and as paint upon the walls
if I could learn from your mistakes where your architecture grew with every error that you made
I’d only wish for a quiet night
to close my eyes and dream awake like a candle that’s blown out
but I am all set now and want to let go
and with endless opportunities I am off to build my world alone

Run to the Water

Words and music by Pål Moddi Knutsen and Lena Anderssen.

Fast as you can run to the water
cool as I am I’ll give you shelter

this place is built to make you smaller
to keep your face out of the light
around the city’s growing taller through the night
and then a symphony of laughter
cuts though the air of foreign tongues
and you are back at where you started: all alone

so fast as you can run to the water
safe in my hands I’ll bring you home

there’s nothing I can do,
there’s water coming through, I can sense it
and I swim the whole night through
but in spite of all I do I’m defenceless
so I’ll try to pretend I was always alone
and with a handful of pills I’ll divide us
‘cause with millions of miles between arrow and bow
it is easier to kill it with silence

so to hide from our hundreds you went underhill
where the treeroots grew into your bones
I tell all my friends you are living there still
in the teeth of the chaos above
hammer hits head but the nail doesn’t move
though the blow’s throwing sparks all around
it is never too late but today is too
soon, so for now you must stay underground

so fast as you can run to the water

Silhouette

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

...and then came the waves on our boats
the loudest laugther no one knows
a helpless child you are on your own
can you feel how it brakes on your bones
the loudest laughter no one owns
silhouettes in the sky, dancing ghosts
a helpless child you are on your own

One Minute More

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen.

“One step, you’re just one step from perfection”
she held out her hand
and so life spreads from fingertips and through my veins,
a beast is born within a man
and it whispers of all I’ve ever hoped for
and everything that is wrong
slowly now all the words add up and somehow they crack
and slip from my tongue

and as if singing a psalm I am down on my knees
I am singing for love from the top of my lungs
but the louder I cry the less I believe
that this moment we’re in will be more than just now

silently I’m replacing what she lacks
with the things that I love
and though I know I might be torn all around the edges
behind her perfect shell’s a rotting soul
so incomplete but wholer still if I am able to just let her go

and if this is the end then at least it was worth it
‘cause I swear it was love or something just so
and I know love will come to the one who deserves it
I’ll try closing my eyes and give it one minute more

but I’m not of your kind
someone as stupid as me should be easy to find
so I will treat you like statistics until it drains this love from me

this is no psalm, it can’t take me deeper
what’s only just passed seems so long ago
and the harder I try the less I believe you
when you’re standing here now asking for one minute more

Northern Line

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

The ink wouldn’t dry and the snow didn’t melt
so I set the house on fire to explain how I felt
‘cause all that I am is only things that will be
afraid to let go, afraid to move on, afraid to be free
now I gather all the things I left behind
I’m still here fast asleep on the northern line

we stayed up all night and slept through our days
now I’m tired of the lies and the hours gone to waste
and all along the thought of this has scared me so
but if I fight it, if I never try I’ll never make it out I’ll never grow

now the night comes on and no one wonders why
I’m still here fast asleep on the northern line
I’m all yours fast asleep on the northern line

KÆM VA DU?

 

Kæm va du?

Produced by Hasse Rosbach.

Performed by Katrine Schiøtt (cello), Erik Normann Aanonsen (double bass), Jørgen Nordby (percussion), Einar Stray (piano), Gjermund Larsen (fiddle), Thomas Wittington Tengelsen (flügelhorn, cornet), Hanna Vik Furuseth (violin), Therese Aune (piano), Hasse Rosbach (harp, vibraphone, zither, harmonica, cembalo, mellotron, flute, mandolin), Geir Sundstøl (banjo, mandolin, guitar, dobro), Frithjof Hungnes (choir), Jorunn Eikill Veflen (choir), Andrea Berentsen Ottmar (choir), Trine Harbak (choir), Eiliv Fossbakken (choir), Halvor Kjærås (choir), Maria Hernes (choir), Maren Helgeland Nymark (choir) and me (guitar, accordion and vocals).

Recorded in Albatross (Oslo), in the summer of 2013. Togsang recorded by Bjarne Stensli at Tyrili (Oslo) in 2010. Additional recording by Jacob Dobewall. Mixed by Mike Hartung. Kjerkegård ved havet and Blå kveill mixed by Hasse Rosbach. Mastered by Morgan Nicolaysen, Propeller Mastering.

 

Mannen i Ausa

Words and music by Ola Bremnes.

Yst utpå yttersia av Senja bodde to feskarbrør
dem hadde en hjelpar i båten han va blind men våken og før
en dag dem dregde garnan sine utaførr Gryllefjorn
hørte han, den blinde mann, nokka tungt som dumpa ombord

det va et lik dem hadde fådd, med sødvest og støvla på
men brørn sa at det va en kobbe sånn at han ikkje sku førrstå
så rodde dem inn med fangsten sin tel ei hula som heite Ausa
og gjømte han, den døe mann, mella storstein og kvasse knausa

hu hei se en anna vei
tungsjyen maule og male
mannen i Ausa betale

så skar dem betta uta mennskekjøtt og hekta på kver en krok
og havet som rett førr va stilt og dødt stod no i en hemmelsk kok
no hadde dem agn tel hjuksa og stang frå morra tel seint på kveld
fesken beit, nappa og sleit, og snart så hång han på hjell

hu hei se en anna vei
tungsjyen maule og male
mannen i Ausa betale

om kveldingen satt dem på kroa og spanderte tel krana va tom
men om korsen løkka va kommen dit ville dem ikkje prate om
men bygdefolket spurte og grov, ga ikkje den blinde fred
han kveskra at “kom i morra natt tel ausa, så kan dokker se”

neste natt i ausa låg heile bygda og såg
et frøktelig syn: at kroka bei sett i kjøttet på han som der låg
då storma dem fram med økse og ljå, lot brørn i båten sin gå
batt dem fast, drog båten med hast opp i lia og tente på

hu hei se en anna vei
tungsjyen maule og male

i Bleiklia står tia stille, der vil ikkje gresset gro
og fesken som brørn hadde hengt bei sur og svart som jord
på yttersia, yst på Senja, søng både vind og vêr
om brødre to som tel Helvete dro på grunn av en blind passasjer

Blå kveill

Words by Arvid Hanssen, music by Tove Karoline Knutsen.

Se, no stijlne aille båran
og det skjømmest mens æ ror.
Det bli blått ruint begge åran
førr en kaillkrok i en fjord.

No kjem skarven òg te skjærre.
Det e han, og det e æ
som e eillst i detta værre.
Skarven ror i lag med mæ.

Kveillen spørr, og kveillen svare.
Gjer mæ mangt å tenke på.
Tru kor lenge vi ska fare.
Derom vijl Vårherre rå.

Trygt å trø i lainn av båten
på et berg æ kaille mett.
Godt å høre godverslåten
og gå heim med glae skrett.

Togsang

Words and music by Vashti Bunyan.

Leite mot nord, imot nord førr å finne deg
vind som hyle langs et dunkandes tog
veit ikkje heilt ka eg finn når eg kjem tel deg
men håpe at du e på leiting, du og

det e så mange mil, og d’e så lenge sia,
veit ikkje om du e bidd bedre med tia,
men endelig veit eg korhen eg kjem ifrå
det e mange hundre mil men eg har ikkje tenkt å gå

det e ikkje en sang eg har tenkt å sønge,
berre lyden av et dunkandes tog,
ingenteng veien heim hit har lært meg,
men veien heim va det einaste eg såg

det e så mange mil og d’e så lenge sia
veit ikkje om eg e bidd bere med tia,
men endelig veit eg kor ferda mi går hen;
det e mange hundre mil, men ikkje langt igjen

men ka om du ikkje lenger e der åleina?
ka om nokken er der på besøk?
korleis ska eg då ta tel å førrklare
at du fann kjærligheit på første førrsøk?

det e så mange mil og d’e så lenge sia
veit ikkje om hjerta kan gro litt med tia
og tvilen tar tak og tære litt førr kvær perrong
men hundre mil e ikkje langt i ei jernbanevogn

Vi slakta sau

Tekst av Helge Stangnes, musikk av Pål Moddi Knutsen. Hentet fra diktsamlinga "Vintersang".

Vi slakta sau vi tappa blod.
Eg stramma tau mens far min slo.
Eg grudde meg, men lærte fort:
Det va førr maten det blei gjort.

Vi slakta sau. Det måtte te.
Vi spretta skank og knekte lé
og tomma skinn til dyret hong
som naken skrott i tau og stong.

Vi slakta sau. Vi lærte ord
som marlake og bottlangsbror.
Kver innmat-del, kver pølsetarm
som kunne nøttes, hadde namn.

Vi slakta sau på fløan sjy,
rundt Vinterdag, ved måne-ny.
De gamle hadde trua på
at kjøttet drygdes meire då.

No slaktes sau på transportband.
Så glømmes ord og arbeidsgang,
og en kultur fra gammel tid
kan skrives ned til null verdi.

Noens ark

Words and music: Pål Moddi Knutsen.

Har du hørt historia om gamle Noahs ark
om då fast fjell og en ny dag steig av havet?
hemmelen sett tåreregn sku vaske altteng bort
men nån få fækk fare trøgt igjønna kavet

kom, ska eg førrtelle om det underet dem såg
om då jorda gjor seg mjuk og lot seg forme
namnelaus og naken ska du dit en dag du og
og som fløktning ska du seile gjønna stormen

kan du høyre dønningen av torevêr i vest
kor Drømmen gror i urett du må tåle?
her kor rike ska bi rikar og kor kver dag e en fest
imella høghus som ska gro tel dem fell over

så knepp nevan og søng salma
om regnet som ska komme
søng om babylon og kvite elefanta
du e førrtapt allikavæll når dagen e omme
idet vatn velte inn frå alle kanta

alle her har fådd en plass ombord på noens ark
der va åpent førr enkver som va heldig
vi som prisga regnet mellom fjelltoppa i nord
og stod lagelig tel då løkka traff telfeldig

og sjøll om du bær bud om fred i hjertet innerst inne
må du fare der kor åpen sjy fråde
førr deg ska tåreregnet bi et sjøllopplevd minne
førr du føddes der kor ondskapen må råde

dørren går igjen ombord på noens ark
idet båra bryt mot bord igjen, det e noens verk
og av båran bi alt vi va førrtært
kanskje neste gong har noen lært

Grønt lauv i snyen

Words by Arvid Hanssen, music by Georg Blichfeldt and Eirik Vildgren.

Æ har en liten åkker
en åkker der æ sår
men lang e våres vijnnter
og sein e våres vår
no e det medt i sommarn
og æ sår mens bjørka står
med grønt lauv i snyen

det græle grått i fjorden
og nordavijnn rår
og nabbon min, han Tomas
kjem ruslandes og spår
at ailldri bi det grorver
når bjørkeskogen står
med grønt lauv i snyen

æ e vesst sjøl en Tomas,
så lite som æ sår,
så lite som æ eie
av tru på goe år
å je æ va som bjørka,
som bjørka der ho står
med grønt lauv i snyen

Kjerkegård ved havet

Tekst av Helge Stangnes, musikk av Pål Moddi Knutsen. Fra diktsamlinga "Frø i vind".

Sola flyt som gull i disen der vi styre inn mot land
og finn ly førr nattebrisen ved ei lun og sørvendt strand.
Her gror skjørbuksurt i sanden lenger opp enn floa når,
og fra støa finn eg stien mot en gammel kjerkegård.

På ei stille midnattsvandring i ei nordnorsk natt i juni
ser eg kors med navn og årstall mellom reir med egg og dun i.
Her går livet mot førrnying mellom gamle, glømte grave
i en kort og hektisk sommar på en kjerkegård ved havet.

Hit kom de som stormen sparte, her ligg de som gjekk og venta,
de som fall førr tæringssotten, de som spanskesjuka henta.
På de gamle, morkne merkan kan eg endå namnan lese,
og eg spør meg sjøl: Kem va dem, de som søv her under greset?

Kem va du, Elfrida Angel, som så kort ei liv fekk låne?
Fekk du dansa før du døe, 17 år og knapt en måne?
Eller du, Andreas Hansa, e du av et folk eg kjenne?
- Og med handa mot et gravkors høre eg en båt som lende:

Mannemål i sommarkvelden, lyd av tunge åttringsåre,
folk som dreg en kjøl mot sanden, løfte opp ei svartbredd båre.
Og i sus av nattebrisen kan eg ane enkegråten
der et likfølge passere etter stien ifrå båten.

E det ekko av en salme? Bibelord til trøst i nøa,
vigsla mold mot kistelokket, steg som fjerne seg mot støa?
Synet kverv og tankan klarne der eg våkne opp av transen,
mens en flokk med svarte skarva segle inn i nattsolglansen.

På den gamle kjerkegården, vendt mot ver og vinterstorma,
ligg historia begraven om et folk som havet forma.
Her søng vinden sine salme i en hardfør, arktisk flora
som slår rot og pine næring av den magre skjellsandjorda.

Men der lys tiriltunge bak herakleum og karve,
som ei helsing til de unge som en vedhard kyst fekk arve.
Og i nord, mot nattsolbrannen, mumle havet sine minna,
som en mollstemt orgelfuge under bratte gråsteinstinda.

Krokstav-emne

Tekst av Helge Stangnes, musikk av Pål Moddi Knutsen. Fra diktsamlinga "Frø i vind".

Det fauk ikkje alt av frø
dit lendet va best
nokken slo rot
der berget bratna som mest

alle så ville dem opp
drømte seg stor
lagnaden ga ikkje alle den same jord

nokken blei rake teina i solskjenns-lia
andre krøyktes i flågan på skygge-sia

mange slags gagneved kunne eg nemne
leit ikkje i solskinnsli når du treng krokstav-emne

En sang om fly

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen.

Eg vil se verden, sånn som alle ainner:
heller gjere nån feil enn å leve i anger
så om eg klare å bære kvileslaust fare
kan eg ha én fot i nuet og én i alt det samme gamle
og ta ett skrett telbakers førr kvert ett eg går fram

eg vil leve som dem gjær det på teve
der kor alt e et spell, men der alle i det minste ser det
og når hemmelen gjer oss snystorm i juli
så kan eg sei eg gjor det einaste man kunne den gång alt va mulig
då vi tok ett skrett telbakers førr kvert framskrett vi gjor

ta ett skrett telbakers, ett skrett nærmar no

UNSONGS

 

Unsongs

Producer, musical director and engineer: Hasse Rosbach.

Performed by Hasse Rosbach (bass, electric guitar, choir, melodic percussion, percussion, mellotron), Peder Kjellsby (drums, percussion), Katrine Schiøtt (cello, vocals), [ ... ] (piano, würlitzer, organ), Mari Boine (vocals and joik), Jørgen Nordby Henriksen (shakers and handclaps), Erik Normann Sannes Aanonsen (double bass), Jacob Dobewall (handclaps) and me (vocals, guitar, accordion, pump organ, trumpet and horns). Strings performed by Trondheimsolistene.

Recorded at Isitart and Propeller Music Division between August 2014 and February 2016. Strings recorded at Øra by [ ... ]. Mixed by Mike Hartung at Propeller Music Division. Mastered by [ ... ] at [ ... ]. Orchestral arrangements by Hasse Rosbach, prepared for Trondheimsolistene by K.A.V.

 

June Fourth 1989: From the Shattered Pieces of a Stone it Begins

Words by Liu Xiaobo, music by Pål Moddi Knutsen. Translated by Pål Moddi Knutsen.

This place begins to cave.
These are a madman’s days.
A trembling land must play a murderer’s game.
The blind man’s flickering eyes.
A flame as black as night.
The unborn children die before me now.

But from the soldier’s broken bones,
from the mothers’ silent song,
from the pieces of a shattered stone it starts.

We learn and then forget
the screams and silhouettes.
In time you’ll find we’ll make the same mistakes.
So ruins are reborn,
an ever blood-red dawn.
The palm-lines turn to cracks beneath our feet.

But from the silence of the tombs,
from the broken, barren wombs,
from the pieces of a shattered stone it starts.
From the parted lovers’ lips,
from the nailless fingertips,
from the whispers of a silenced voice it starts.

A Matter of Habit

Words by Alona Kimhi, music by Izhar Ashdot. Translated by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. String arrangement by Hasse Rosbach.

Learning to kill is a matter of habit,
the more you have done it the better you’re at it.
It starts in the alleys of Sechem at night.
The borderlines blur in the evening light.

A rifle butt bangs on an old, rusty door,
‘Where is your father? Get down on the floor!’
Soon it gets serious. A curfew’s declared.
The city falls silent, there’s death in the air.

Cocking his weapon with shaking fingers,
grits his teeth as he’s hugging the trigger.
Young blood rushes, his heart pounds.
He knows it gets easier the next time around.

They’re just objects and shadows, not women and men.
Learning to kill is a natural thing.

Learning to fear is a matter of habit,
the more you have done it the better you’re at it.
News from above reaches the street.
There’s no hope of living, the end is so near.

Tidings of terror, a raven’s crow:
Shutter your windows, lock up your homes!
We’re just a handful, a tiny country
surrounded by evil. They won’t let us be.

They have hate in their hearts and in all that they bring.
Learning to fear is a natural thing

Cruelty is a matter of habit,
the more you have seen it the better you’re at it.
Every boy has a tyrant’s desire.
Hands behind the head, legs spread wide!

These are times of danger, times of despair.
No room for compassion, a soldier can’t care!
Our neighbours are vermin; they’re used to the blood;
how can they feel pain when they live in the mud!

Through cruel routine a soldier is born.
Ignorance soon turns to evil in war.
Israel’s land is for Israel’s kin.
Cruelty comes as a natural thing.

Learning to love is a natural thing,
it will find a way if you just let it in.
It’ll be strange at first, but then you will see it,
that learning to love is a matter of being

Being human is a matter of habit,
a few baby steps, then you get better at it.
To be for one minute, just now, just recall
the opposite side of the towering walls.
But our hearts have hardened along with our skin.
We live in a bubble and let no one else in.

We’ll be staring in wonder as the angel falls,
then being human will be a matter of course.

Punk Prayer

Words and music by Pussy Riot. Translated by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem.

Prayers crawl towards the cross,
golden marks upon their frocks.
Freedom’s ghost has left these lands.
Help us if you can!

KGB have turned to saints.
Gay parades sent off in chains.
Blessed limousines congest the streets
to hail their saint-in-chief.

Holy Mary, drive Putin away.
Drive away this darkness from your halls.
Drive away the ungodly souls.
Our Lady tear the eagle off your walls.

Father Gundyayev pays back
from his bag of holy crap:
‘Woman, keep quiet and love your man
your fate and fatherland!’

Holy Mary, be a feminist.
Pray not for the mighty but the meek.
Drive away the lies that they speak.
Our lady, hear our prayer unto thee.

Gundy never cared for God.
All that dickhead wants is power.
Mary, your belt should bring us hope
now it’s used as rope.

Damn their lies, deliver us!
Pry the copper from the cross!
Mary, our hands are tied in prayer.
Help us if you’re there!

Holy Mary, drive Putin away.
Drive away this darkness from your halls.

Open Letter

Words and music by Lounès Matoub. Translated by Pål Moddi Knutsen.

What’s the point waiting for the doorman to drop the key?
You’ll be gone long before this evil falls asleep.
What’s the point waiting for a better day to come along?
They will bow to their dogs before they see our reign come.

First the French decamped and left us with the garbage.
Then our flag was dyed with Islam and Arabic.
They forgot to whom this country once belonged.
There is always someone here to take the throne.
Traitors, traitors, traitors.

Did you believe that they would listen just because they said they would?
How naïve! They’ve always been too righteous for their own good.
For you know, power is addictive to the one it wields.
They have sown with evil hands and harvest our tragedy.

First the French decamped and left us with the garbage.
Then our flag was dyed with Islam and Arabic.
They turned a blind eye to Algeria’s free men.
We could have it all but were enslaved again.
Traitors, traitors, traitors.

All the same we will never let them have their filthy ways.
We remain! These are our mountains; this is our place.
We will break through the the door and have what’s ours all along.
For without us Algeria is suffering on her own.

So come the rain, come the wind come the hunger.
We won’t sit and wait for freedom any longer.
We must sacrifice the arm to save the heart.
We will split the land before it falls apart.

First the French decamped and left us with the garbage.
Then our flag was dyed with Islam and Arabic.
But our roots go deep and our will is strong.
We will cling onto the land where we belong.
Traitors, traitors, traitors.

Army Dreamers

Words and music by Kate Bush. String arrangement by Hasse Rosbach.

Our little army boy
is coming home from B.F.P.O.
I've a bunch of purple flowers
to decorate my daddy’s hero.

Mourning in the aerodrome,
the weather warmer, he is colder.
Four men in uniform
to carry home my little soldier.

What could he do? Should have been a rock star,
but he didn’t have the money for a guitar.
What could he do? Should have been a politician,
but he never had a proper education.
What could he do? Should have been a father,
but he never even made it to his twenties.
What a waste – army dreamers.
What a waste of army dreamers.

Tears over a tin box.
Oh, Jesus Christ, he wasn’t to know.
Like a chicken with a fox
he couldn’t win his war with ego.

Give the kid the pick of pips,
and give him all your stripes and ribbons.
Now he’s sitting in his hole.
He might as well have buttons and bows.

What could he do? Should have been a rock star,
but he didn’t have the money for a guitar.
What could he do? Should have been a politician,
but he never had a proper education.
What could he do? Should have been a father,
but he never even made it to his twenties.

What a waste – army dreamers.
What a waste of army dreamers.

Our Worker

Words and music by Víctor Jara. Translated by Pål Moddi Knutsen.

Our labourer who art beneath the dark sky
Thine is the toil, the peril and despair
You who can tame the forces of the river
You who can shape tomorrow with your hands

Our labourer who art among your brothers
Thine is the day, the power and the soil
Glory be sown, and harrowed be the acres
Reach out your hand to see a new day grow

Lead us not to misery, deliver us from domination
Kingdom of fairness and justice for all, kingdom come
Blow like the wind through the blossoming quebradas
Scour like the fire from the mouth of my gun

Finally, your will be done in factories and farmyards
Give us this day the strength and the courage to fight
And blow like the wind through the blossoming quebradas
Scour like the fire from the mouth of my gun

Our labourer of quarries, quays and chimneys
Reach out your hand and see a new day grow
We’ll go together, this is the blood that binds us
for ever and ever till death do us apart

Amen!

Parrot, Goat & Rooster

Words by Los Tucanes de Tijuana, music and translation by Pål Moddi Knutsen.

My parrot, my goat and my rooster,
the finest of pets that you’ll find.
With them I bring joy wherever I go
and make some to make things go round.

To New Mexico and Arkansas
and even to Illinois’ shores.
I sell off my kids to the highest bid
and then I return home for more.

I grew up to thrive among horses,
and I do not deny I was poor.
Now my name is known throughout the plains
and among the gueros in the north.

Death rides ever by my side
and the high lords far behind,
for where there’s will there’ll be a way
and my ways are hard to find.

Money’s a treacherous companion,
and that’s why I spend mine with ease.
On women and friends, to smoothen the bends,
I keep just the little I need.

They say that my pets bring but pain and regrets,
and then they ask me to pass them a booster.
It’s the greatest of men who come again and again
to my parrot, my goat and my rooster.

The Shaman & the Thief

Traditional Sami text. Lyrics by Maren Skolem, music by Pål Moddi Knutsen.

Thief:
Frost in the air. Northern lights brought me here.
Where I walk, God walks with me.
I only eat what the earth has offered me.
No one owns the berries or leaves.
Now you’re in my house, and you call me a thief?

Shaman:
You don’t understand
what it means to be of this land.
You have to learn how to read marks on the trees,
for the laws that you know, they don’t apply here. 

Such mighty words!
Are you God? I hadn’t heard.
Are you the one who made the wind blow?
You must be great! A creation that can create?
The grass isn’t yours, and you don’t make it grow.
You are a sham.

Don’t you know who I am?
I do not fold my hands.
I’ll never pray to your precious God.
All that I need

are ways to feed your greed / is earth beneath my feet,
to have it all / to have it all.

Shaman, you’re a fraud!

So leave and leave me be, I’ll drive you away.

So leave and leave me be, I’ll drive you away.

Shaman, old fool.
Times change and so shall you.
They will burn your house down and spit at your name.

But thief beware: My song will linger here
and in time you will be sorry you came.

My friend, save your breath. You’re chanting in vain.

Eli Geva

Words by Richard Burgess, music by Pål Moddi Knutsen.

The dogs of war are loose again
Cold blows the wind to me
And widows weep for fallen men
for fallen men they weep again
Cold blows the wind to me.

Again the ravens rule the skies
Cold blows the wind to me
With hacking beaks and hungry cries
With hungry cries they wheel the skies
Cold blows the wind to me.

We heard the march of army boots
Cold blows the wind to me
Until they stopped outside Beirut
Outside Beirut we heard them shoot
Cold blows the wind to me.

But then up spoke a colonel bold,
the finest in the land
Said: ‘If orders come to take the town
I cannot obey their command,
I cannot follow them.’

So when at last the order came
Cold blows the wind to me
The world knew Eli Geva’s name
The world knew Eli Geva’s name
stood up against that cold, cold wind
come blow his name to me.

Strange Fruit

Words and music by Abel Meeropol.

Southern trees bear strange fruit.
Blood on the leaves and blood at the root.
Black bodies swinging in the southern breeze.
Strange fruit hanging from the poplar trees.

Pastoral scene of the gallant south.
The bulging eyes and the twisted mouth.
Scent of magnolias, sweet and fresh.
Then the sudden smell of burning flesh.

Here is fruit for the crows to pluck,
for the rain to gather, for the wind to suck,
for the sun to rot, for the trees to drop.
Here is a strange and bitter crop.

Where is my Vietnam?

Words and music by Việt Khang. Translated by Pål Moddi Knutsen. String arrangement by Hasse Rosbach.

My Vietnam, I have known you for so long.
Lately I’ve become aware of all your sorrow.
People are hungry and afraid, while hundred miles away,
their leaders pig on pork chops and champagne.

My Vietnam, there is rust upon your star,
and your wealth is with those who are in power.
They have betrayed your mountains and your rivers.
They have all failed you and sold your land away.

Where are you now, my Vietnam?
Where are your daughters and sons?
You must wake up and raise your voice as one.
And though we deal but little strokes, in time we will fell great oaks.
Who’s with me now? Ask “Where where is my, where’s my Vietnam?”

My Vietnam, how many young and brave
must sleep beneath the waves, must fall before the cannons?
On Paracel and Spratly’s bloody shores our name will stand or fall,
a thousand years of darkness still remain.

Our own have invited China in,
they are cowards and lackeys of Beijing.
Where are the heirs to your mountains and your rivers?
They will be here when they hear your call to arms!

So where are you now, my Vietnam?
Where are your daughters and sons?
You must wake up and raise your voice as one.
And though we deal but little strokes, in time we will fell great oaks.
Hold your fist high, together we’ll fight for a new Vietnam.

Oh my Father, I am Joseph

Words by Mahmoud Darwish, music and translation by Pål Moddi Knutsen.

Oh my father, I am Joseph,
one who walks upon the earth.
I am hated by my brothers,
they throw stones and spiteful words.

They have robbed me of my vineyards
and have set my fields afire.
They would rather see me hanging as a saint
than by their side

for I saw eleven stars, the sun and the moon
kneeling before me, my lord.

Oh my father, I am Joseph
just the way you had me made.
Heaven’s birds rest on my shoulders
and the wheat bows my way.
And for being like you made me
they have thrown me in the well.
For the dreams that I’ve had lately
seem too real not to tell

that I saw eleven stars the sun and the moon,
kneeling before me, my lord.

What did I ever do? Did I displease you?
What have I got into and why me?

Tell me what have I done? Did I upset you?
Did I do someone wrong when I said…

LIKE IN 1968

 

Like in 1968

Produced by Hasse Rosbach.

Performed by Pål Moddi Knutsen vocals, guitar, accordion, piano (8), wurlitzer (9). Hasse Rosbach organ, tape echo, backing vocals, glockenspiel, raagini, D6 clavinet, solina, cittra, chapel organ, piano (8), percussion, bottle neck, electric guitar (8). Tor Egil Kreken bass guitars, banjo, acoustic guitar (3). Kjetil Steensnæs electric and acoustic guitars, pedal steel. Andreas S. Løwe piano, grand piano, wurlitzer, CP70. Martin Langlie drums. Håkon Aase violin (1, 2, 6, 7, 9). Katrine Schiøtt cello (3, 9). Lars L. Tofte bass guitar (2, 9). Ida Løvheim vocals (5). Jakop Janssønn saw (6). Lars Jakob Rudjord organ (6). Trondheimsolistene strings (1, 2, 4, 5, 7). Majorstua barne- og ungdomskor & Bislett guttekor (4).

Recorded by Mike Hartung and Hasse Rosbach. at Propeller Music Division and Isitart. Trondheimsolistene recorded by Jo Ranheim at Øra Studios. Children's choir recorded by Hans Andreas Horntveth Jahnsen at Propeller Music Division. Casio organ (6) recorded by Lars Jakob Rudjord at Fyrlyd Records. Mixed by Mike Hartung and Hasse Rosbach at Propeller Music Division. Mastered by Morgan Nicolaysen at Propeller Mastering.

 

Beneath the Cobblestones

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen. String arrangement by Hasse Rosbach.

Wake up! A new day has dawned
beneath the cobblestones.
Brighter than ever before,
beneath the cobblestones.

Wake up, and find what was sown
beneath the cobblestones.
Flowers speak louder than guns
beneath the cobblestones.

Like in 1968

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen. String arrangement by Hasse Rosbach.

See the kids, how they play dress-up in your clothes from 1968.
Hear the songs, how they sound like the ones you played back in 1968.

I've seen it in the pictures, the flowers, the parades,
the hope you held, the mess you made.
You sigh and say "in my day" as if your days are done.
Well, you're still here – but something is gone.

Once you were fierce and fought for the world.
Where you once kept compassion, you now keep your pearls.

With your eyes tightly shut its easier to cope
with newsfeeds like dark, twisted kaleidoscopes.
But more than ever we need someone who can teach us to hope.

You surely remember the fire in your chest?
The yearning for change and the longing to protest?
The summer that felt so never-ending?

Look all around you, so little has changed.
It's the same old struggles, just by different names.
I know fifty years may have passed since then,
but it's never too late to start caring again.

Sometimes it feels like we've forgotten how to dream.
Like wanting peace and love is shameful and naïve.
But nothing can stop us as long as we just dare to believe!

So dust off your passion, there's no time to hesitate!
Let us show them that flowers will always beat the hate.
We'll start small and dream big, like in 1968.

Little by Little

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen.

Sometimes it feels like one makes no difference at all.
That no matter what you do, it will always be too small.
But if you just go on and never stop
in the end all the small things will add up.

Little by little, day by day,
the sun will melt the winter away.
Little by little is all it takes.

Little by little, day by day,
a ripple may grow into a wave.
Little by little is all it takes.

Sometimes it feels like things have never been this bad:
an ocean full of waste, a president gone mad.
Sometimes all you can do is to pretend
that you really believe these wounds can mend.

Little by little, day by day,
the sun will melt the winter away.
Little by little is all it takes.

Little by little, day by day,
a ripple may grow into a wave.
Little by little is all it takes to make a change.

Maybe you've felt it too?
That change is in the air.
If you want to play your part,
it has to start somewhere to start somewhere.

Little by little, day by day,
the sun will melt the winter away.
Little by little is all it takes.

Little by little, day by day,
the river will wash the bedrock away.
Little by little is all it takes to make a change.

Kriegspiel

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen. String arrangement by Hasse Rosbach.

A knight strikes into another square
with all his might, but there is no one there.
Tell me once more: Who are we really fighting for?

A pawn falls to an invisible hand.
He is swept off the board, and then the game is on again.
Tell me once more: Who are we really fighting for?

A break. Cigars. A friendly word between gentlemen.
Then the game goes on as long as there are pawns to spend.

Tell me once more: Who are we really fighting?
Tell me once more: Who are we really fighting?
And tell me once more: Who are we really fighting for?

New Dawn

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen. String arrangement by Hasse Rosbach.

Dark clouds on the horizon;
smoke from the well fires
as 
we walked into a new dawn,
into the light.

Hold on, here come good bombs
onto the ground like 
raindrops
drowning the weed so
new seeds can grow.

All these words we devise
to hide from our demons.
It's all there before your eyes,
you just need the words to see it.

Rise up, up from the ashes,
seedlings of freedom.
We'll walk into a new dawn,
into the light.

All these words we devise,
to hide from our demons.
It's all there before your eyes
you just need the words to see it.

Wake up! This is deception.
Start using words that make sense.
Language's a weapon,
it's time to fight back.

12.7

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen.

Twelve point seven melts into the skin
like a drop in the sea.
Crushes, severs, lights a fire within;
engineered beauty.

Muscles, marrow, morals and ideals
are left broken behind.
Twelve point seven, everything must yield
to Norwegian design.

Twelve point seven melts into the skin.

It's back

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen. String arrangement by Hasse Rosbach.

It won’t come marching in or kick in your door.
There’ll be no writing in red letters.
It will not call itself by names you’ve heard before.
It won't crawl up from ill-lit cellars.

This ghost is pin-striped, not some fool inside a sheet.
There'll be no great parades, no gallows in the streets.

It’ll have a handsome smile and greet you as a friend,
just when you thought you were forsaken.
It will give you a house, a job, and make you feel great again,
and see your bloodlines reawaken.

As all the lone wolves come together as a pack,
then you may realise, but there'll be no turning back!

A Rabbit in the Headlights

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen.

Lately I've been listening
to the voice inside my head.
Sometimes whispering, sometimes screaming
that the world's about to end.

Of course I know things might
just 
work themselves out.
But this feeling is getting stronger…
Am I losing my mind? 

I need to get away from here.

A rabbit in the headlights of a driverless car.
Do I panic? Do I give in
to fake news and false alarms?

Well I'm sure you've seen it;
the clock reads two to twelve.
Still we keep staring into our iPhones
just like we're walking dead!

I have to get away from here.

But the worst thing is to know that
I don't know what it will be.
Whether fascists; or diseases;
or the ever-rising sea.

When I close my eyes,
it's still there; it eats my mind!
Am I the only one who's sane here,
or am I out of… 

I have to get away from here.

You can always give up

Words by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Music by Pål Moddi Knutsen.

… but it isn't too late,
though it may feel that way sometimes
as we keep thundering past every warning sign.

If we just hold on on
and keep pulling our weight,
then we might just live to see the turning tide.

And you can always give up,
you can always give up,
so why don't we just give up some other time?

You've been told to grow up,
cut your hair, sell your guitar,
that someday you must choose between head and heart.

But you can always grow up,
you can always grow up,
so you might as well grow up some other time.

Yeah we can always give up,
we can always give up,
so come on, let's give up some other time!

BRÅTE­BRANN

 

Bråtebrann

Tekster og melodier av Pål Moddi Knutsen. Omnan går, Tranøy fyr og Studebaker skrevet av/med Stein-Gunnar Bondevik. Ei ny tid er skrevet i tospann med Maren Skolem, mens siste vers av Liljekvit ble til sammen med Nora Konstanse Hansen. Strykerarrangementer på Totoms-fire av Knut Anders Vestad og Spor i sand av Eivind Buene. Kor på Tranøy fyr arrangert av Alexander Aarøen Pedersen.

Pål Moddi Knutsen                      gitar / trekkspill / sang
Jakop Janssønn                      trommer / perkusjon
Benjamin Mørk                      mekanisk piano / B3
Eirik Vildgren                          piano / trøorgel
Sigurd Hole                             kontrabass
Morten Qvenild                      tangenter
Ida Karoline Nordgård            bassgitar
Veslemøy Narvesen               trommer
Kristian Svalestad Olstad       elgitar
Hasse Rosbach                       gitar
Stein-Gunnar Bondevik          ord
Torje Åsali Jenssen                 fx
Arktisk Filharmoni                 
Vokal Nord                 

Spilt inn av Sivert Henriksen i Kysten studio i Tromsø, av Pål Moddi Knutsen i fjøsen hjemme på Medby, av Eirik Vildgren på Kråkeslottet på Senja, av Hasse Rosbach i Ocean Sound Recordings på Giske, av Pål Brekkås i Brygga studio i Trondheim, av Håkon Elias Pettersen på Musikkonservatoriet i Tromsø, på soverommet til Sigurd på Ottestad, hos Torje på Åsatun i Vangsvik, på hytta til Geir Håvard i Lenvik, i stua til Marie Tveiten på Torshov, på NovaSeas oppdrettslokalitet 10893 Rensøya Nord, og på tappedørken i smelteverket Finnfjord. Knølhvalsangen på I det blå lånt fra Sofia Aniceto i LoVe Ocean Observatory Project.

Mikset av Christer-André Cederberg med assistent Emil Kulsvehagen. Mastret av Morgan Nicolaysen. Illustrasjoner av Bernt Richardsønn Dyrstad. Coverfoto av Knut Åserud. Layout av nei.design

Urfremført under Varangerfestivalen 2019. Utgitt med støtte fra Fond for utøvende kunstnere.

 

Ei ny tid

Hvis du trudde tida stoppa opp
den dagen du fløtta,
då må du tru om igjen.
Du ramma bildet inn
lenge førr malinga størkna,
då du bei en av dem.

Men nokka har skjedd og det skjedde fort.
En vei og ei bru, så va det gjort.
Stilt som et kvisker og kvast som ei klo;
det e ei ny tid no.

Du satt stilt på pulten
der vi leste Pan og Markens grøde
førr å førrstå kæm vi e.
Og no ska vi plutselig berge jorda
med å legge fjordan øde
– alt e så merkelig her!

Vi drømme om stål og styropor,
om fabrikkrøyk som bi til laksefôr.
Airbnrorbu der turistan kan bo;
det e ei ny tid no.

Ja, du sette kursen sørover
med vya og visjona og ei stilsikker penn.
Men det landet som du song om,
det e borte, og ska aldri bi det same igjen.

No e det din tur å sette spor.
Gå inn i di tid med nye ord!
Skriv dine sanga i plastikk og blod;
det e ei ny tid no.

Bråtebrann

Våt korrekturlakk på gamle kart.
Snart ska det gro der jorda har lôgge brakk.
Landet ska byggest stein førr stein,
men først må lerretet bi vaska reint.

En eim av bråtebrann står ut ifrå land.
Her ska framtida få plass.

Støypejernsskufle og dynamitt.
Titusen av år gjer etter, litt førr litt.
Gammelt bi nytt og smått bi stort.
Det e berre å brette opp erman og få det gjort.

En eim av bråtebrann står ut ifrå land.
Her ska framtida få plass.

Oska ligg svart over nybrent mark.
Snart ska vi starte på nytt med blanke ark.

Omnan går

Tekst og melodi av Stein-Gunnar Bondevik og Pål Moddi Knutsen.

Førr såg vi Ferroen knapt i det fjerne.
Der va dårlig med himmel og stjerne.
Og kvitvasken dektes av store, svarte fille.

Der stod støtt nokka nytt i avisa
om snusk og sot og sviktandes prisa,
men plutselig en dag så bei det stille

og vi lurte på om omnan går,
omnan går, omnan går
eller om dem står.

Og vi såg karan gå ut gjønna porten
svett og sliten tvers gjønna skjorten,
og med misnøgde blekk:
«Va dettan den takken vi fekk?»

Det e ikkje sånn dettan livet skal være.
Menn e skapt tel å slite og bære.
Ikkje sitte og sture
i stresslessen heime og lure

lure på om omnan går
eller om dem står.

Ja, vi veit at vi leve i en verden
kor vi alle må være med på ferden.
At krona går opp og dollaren går ned,
det får så høve

førr vi veit òg at å stå opp i otta,
smøre matpakken og kneppe skjorta,
det e det folkan behøve,
og ikkje dettan tøvet

kor vi lure på om omnan går
eller om dem står.

Totoms-fire

Det va her du en gong stod
i en sky av høvvelspon
på trevarefabrikken nedmed havet.
Med en hammar og nån bord,
fire spiker og ei snor,
gåtefull om ka du no sku lage.

Men då sirkelsaga låt
bei en planke til en båt,
en med strikkmotor
og kurs førr badekaret.

Eg va med deg der du for,
der du sette dine spor,
røyste tak og vegga der kor folk sku være.
Og eg kjente meg så trygg
imella alt du hadde bygd,
førr eg visste at dine vegga ville bære.

Og når vintern sette inn,
sto dem støtt i nordavinden.
"Røyse vegga", tenkte eg,
"det vil eg lære".

Eg bei aldri snekkar, eg.
Likevel e eg som deg
en som løfte opp idea frå papiret.
En som veit at alt som e
jo må komme frå et sted.
En med skolten full av skruv og totoms-fire.
Men der du har bits og bord,
har eg stålstrenge og ord.

Det som berge meg

Et frø e bynt å spire i vinduskarmen min.
Det bær bud om bedre tide og vinke våren inn.
Kom se det, her e det et lite liv!

Nei, det berge ikkje verdens skoga
at eg har sett et frø i jorda,
men det e det som berge meg.

Ei løkt bi tent i natta; vi ska ut og redde mat.
Førr søpla e full av skatta: kjøtt og brød og fersk salat.
Og se no, her e jo en heil buffé!

Nei, det berge ikkje dem som svelt
at vi går her og leke superhelta,
men det e det som berge meg.

En sekk e fylt med søppel. En lausvott har fått en bror.
En venn fått lånt en nøkkel. Ei sida fylt med ord.
Se her! Eg e her. Eg gjer ikkje opp.

Det e sikkert ikkje stort og viktig,
men nån ting vil eg gjere riktig,
førr det e det som berge meg.
Det e det som berge meg.

I det blå

Langt der nere brenn det ei løkt
der kor alle lysan e sløkt.
Skin mella skråninge og stup,
renne og uutforska djup
i det blå.

Svampeskog og risgrynskorall.
Kryp som ror i skip av krystall.
Alt forvandles når du ser
lenger nord og djupar ner
i det blå.

Flammen stig mens kveldssola fell
der borekrona bryt imot fjell.
Her kor havet fortsatt frys,
her ska vi altså tenne lys
i det blå.

Ikkje en sang

"Det der kan du skrive en sang om", sa han
då det første liket rak i land.
En båt va kvelva med søtten om bord,
søtten menneska som aldri kom fram.

Søtten skjebna med sjyen som grav,
fanga på flukt over åpent hav.
Det va ly førr stormen dem trengte,
ikkje en sang.

En sang e et våpen, det har eg bidd sagt,
men ka hjelpe vel sang imot våpenmakt?
En spinkel stemme mot iskaldt bly?
Gitarstrenge uten klang?

Så sei det til han som har møsta et land.
Har fått håpet knust av ei jernhand.
Det va venna i nøda han trengte,
ikkje en sang.

Tranøy fyr

Tekst og melodi av Stein-Gunnar Bondevik og Pål Moddi Knutsen.

Det e godt at det endelig bær imot kveld.
Båran dem pjuske mot stein og skjell.
Ordan e lagt seg og kjelen heng på.
Snart lyse ansikt i glør frå et bål.

Det e tid førr å møtest som nabo og bror
førr oss som har velgt oss en heim her nord.
Og tar vi oss tida, og prate på tur
så e vi nok likar enn ka vi trur.

Latt mygga førrsyne seg på Tana bru.
Kjenn Kvænangen krype seg under hu'.
Se sola i havet på Tranøy fyr
og kjenn på ka vi betyr.

Tre stammers møte kan være en mal
førr folket som stadig bi skilt med linjal.
Så latt høyrest en sang frå kvært fjordholl og grop
at no e vi nøydd til å holde i hop.

Latt mygga førrsyne seg på Tana bru.
Kjenn Kvænangen krype seg under hu'.
Se sola i havet på Tranøy fyr
og kjenn på ka vi betyr.

Så gløm alle grensen. Gløm hårde ord.
Det tør under snyen som fall i fjor.
No e det tid førr ei utstrukken hand
og tre koppa kaffi som blandevann.

Latt mygga førrsyne seg på Tana bru.
Kjenn Kvænangen krype seg under hu'.
Se sola i havet på Tranøy fyr
og kjenn på ka vi betyr.

Latt mygga førrsyne seg på Tana bru.
Kjenn dagen slepp taket og vindan snur,
imens sola står opp over Tranøy fyr
– kjenn på ka vi betyr!

Kom heim

Førr alt eg veit
e det ikkje nokka igjen der.
Førr alt eg veit, tar eg feil.
Men eg kan ikkje snu no,
no når eg endelig kjenne
at nokka skrik inni meg.

Kom heim, heim tel meg.
Kom heim og se alt som har skjedd.
Kom heim, heim igjen.
Kom som du e, ikkje vær redd.

Ka det e vi har,
dettan som aldri slepp taket,
men som ligg og søng heilt der inst?
Førr kor vi enn ska,
så lengte vi alltids tilbake
tel en plass vi veit at ikkje finst.

Kom heim, heim tel meg.
Kom heim og se alt som har skjedd.
Kom heim, heim igjen.
Kom som du e, ikkje vær redd.

Ute av syne, ute av sinn

Det e merkelig korsen vi fungere:
Alt e greit berre vi ikkje ser det.
Berre det e langt nok bort.

På havets djup eller nedi jorda.
Ka som helst førr å slette sporan
etter alt som vi har gjort.

Det vi gjømme – ute av syne, ute av sinn.
Det vi glømme og håpe at vi aldri finn.

Gamle garn og gruveslam,
ònde minna, anger og skam
søkk til botns og førrsvinn.

Heilt til dagen det e fullt
når vi berre må snu oss rundt
og se på verkeligheita vaske inn.

Det vi gjømme – ute av syne, ute av sinn.
Det vi glømme og håpe på at berre førrsvinn.

VIPPE­PUNKTET

Prolog

Vi speide mot stjernen,
leite i djupet, i permafrost og is.
Og vente, vente på svar.
 
Kor kan vi være?
Kor ska vi snu oss? Kor mykje har vi gjort,
og kor stor e den sjansen vi veit vi tar?
 
Du ser meg i auan.
Eg leite telbakers og prøve å førstå.
Vente, vente på svar.
 
Alt skjer så fort no.
Havan bi surar og dyran flykte nord,
mens vi veks oss sterkar dag førr dag.
 
Vi speide mot stjernen,
leite i djupet, ser stadig lenger bort
og vente, vente på svar.
 
Kor trur du det stoppe? Trur du det held?
Kor mykje har vi gjort?
Eg ser at du tvile. Eg gjer det jo sjøl.
Alt her går så fort.
 
Vi speide blant stjernen, leite i djupet
ser stadig lenger bort.
Eg ser at du tvile. Eg gjer det jo sjøl.
Alt her går så fort.

Svart sol

Gud e død, og då han for
stod vi igjen åleina.
Vi arva ei uendelig jord,
som vi gjor til våres eiga.
 
Av marka steig den svarte sol,
av ei stålgrå borekrona.
Og der kor en gong kirke stod
røyste vi bensinstasjona.
 
Vi lekte oss med nyvunnen makt
som vi tynte utur djupet,
men gjønna alt det vi fekk skapt
kom vi stadig nærmar stupet.
 
Vi temma flammen, tvang han inn
i kjela og turbina.
No sprake det en gudeild
i menneskemaskina.
 
No e vi våres eiga gud
med makta til å skape.
Men drømmen om ei evigheit
kan vi aldri få tilbake.
 
Vi arva ei uendelig jord
og krefter til å forme.
No ser vi oss i alt som gror
og driv skip mot stormen.
 
Time førr time, dag førr dag.
Meter førr meter, lag førr lag.
Stå opp og se den svarte sola stig.

Ringa i vann

Blåe åkra stig frå tåka,
Sakte, stille. Ringa i vann.
 
Gråe båta ror med råta.
Lange båra. Ringa i vann.
 
Salte tåra fell frå åra.
Sakte, stille. Ringa i vann.

Menneske­tida

Det kjennes som om det va i går. Året e 2006,
og han Al Gore sitt i helikopter over Amazonas
og skue ut over milevis med tropisk skog
som snart ska jevnes med jorda.
 
Eg huske ikkje ordan, berre tanken på at jorda
sine store lunge snart sku ta sitt siste lange innpust.
Som alt det vakre va fullt av rust.
Og eg følte eg meg sjukt dust
– 16 år og sku redde verden med flygeblad –
en hjelpeslaus unge
med ei framtid hylla inn i røykskya
frå umettelig industri og tapte framtidsvya.
 
Eg huske bønnen som kom frå Bangladesh og Nederland,
der kor kun en halvmeter utgjor forskjellen på hav og land.
Parolan om at endringen allereia va i gang,
om ansvaret vi hadde førr det vi hadde stelt i stand.
Likavel, alt va fjernt, alt va trygt og godt på avstand.
Vi sku bi avspist med litt meir sommar og meir vatn i magasinan.
Ikkje verre enn at vi sto han av i kastan, sant?
 
Og så. Spol fram femtyve år.
Fortsatt forstår vi ikkje alt det vi ser,
men framtida vi den gong prata om – ho e her.
No vise ho seg meir og meir i tegn, tall og stuggevêr.
Brea som smelte, flomvatn som velte inn,
belta av brent jord som brer om seg.
 
Det e som om framtida førrsvinn litt førr kvær gong eg blunke
og mella kastan innbille eg meg motordunket
frå en supertankar vi e nøydd å snu no uansett kor jævla tungt det e.
Vi veit at vi har full fart mot stupet – mot vippepunktet,
og fortsatt knip vi auan att og late som om ingating skjer,
eller kanskje, jo, med det angår jo'kje oss, her.
Vi nordboera e jo vant med litt vêr.
Time førr time, dag førr dag,
meter førr meter, lag førr lag,
bette førr bette, tak førr tak
sage vi denna greina av.
 
Og har du hørt det siste no?
At forskeran prate om antropocen, mennesketida.
Kor fjell og fjorda krympe vis-a-vis de største byan.
Kor motorveia brer om seg som blodåre,
kor oljeledningen går som nervetråda gjønna kroppan våres.
 
Det e mennesketida, det korte, onde året.
Og no kan du se gribban samle seg rundt det åpne såret
med grønne bya, grønne fly, grønne vya, grønn stil,
grønne bila, grønne skip, grønn betong, grønn bensin,
grønt kjøtt, grønn krig, grønn olja, gjønn bensin …
 
Time førr time, dag førr dag,
meter førr meter, lag førr lag,
bette førr bette, tak førr tak
grev vi våres eiga grav.
 
Og det e her det skjer no. Førr mens vi vente på
at virkeligheita ska velte inn over Dehli og Rio,
e det her at gradestokken virkelig stig no.
Ikkje i New York eller Tokyo,
men her, rett oppunder polan. Høyr no,
det e her vi ser at isen sig – no.
 
Det høyrest lite ut, en grad til og fra.
Og klart, vi ska skjølvsagt stå han av,
men ka om torsken no sku slutte å komme?
Når han bi litt verre førr kvært år, vinterstormen?
Når regnet kjæm utav sesongen,
når tela står med stålis under vårflommen?
Når de store skogan ikkje lenger veks telbakers?
Når tundraen tine og isbrean knake?
Når insektan førrsvinn og avlingen spakne?
Når vi omsider innser at vi har begynt å møste taket.
 
Det e dettan som e antropocen, mennesketida.
og jorda vi arva ska aldri bi den samme sia.

Vi hadde jo alt

Trehytta førr to.
Yoghurttelefon.
Skrubbsår og blod.
 
Knuste sneglehus.
Steina som sku snus.
Borrelås-sko.
 
Mjuke flygefrø.
Varme pinnebrød.
Sjettaur og sand.
 
Pannestekt makrell.
Lange, rare skjell.
Ei voksen hand.
 
Ka va det egentlig
vi trudde vi fann
den gongen då?
Ka va det egentlig
vi trudde vi fann?
Vi hadde jo alt.
 
Gjøk og sisik, trost,
finne flaskepost,
frostrøyk og rim.
 
Fugla som trakk sør,
puste liv i glør,
småfisk i stim.
 
Ka va det egentlig
vi trudde vi fann
den gongen då?
 
Verden bei større,
men nokka førsvann.
Vi hadde jo alt.
 
Hav av ubrukt tid,
løng å kvile i,
greine som bar.
 
Tid til å førrstå
å ta vare på
alt det vi har.

Epilog

Kor trur du det stoppe?
Trur du det held?
Kor mykje har vi gjort?

Eg ser at du tvile,
eg gjer det jo sjølv.
Alt her går så fort.

Vi speide mot stjernen,
leite i djupet,
ser stadig lenger bort.

Vi rydde oss nytt land,
bygg større maskina.
Alt her går så fort.

Det e mennesketida,
det kortaste året,
et augeblikk på jord.

Dettan e arven
til dem som kjem sida.
Det her e vårres blod.

Vi står opp mot stormen,
tvinge oss videre
advarslan til tross.

Vi speide mot stjernen,
leite i djupet.
Ka om svaret e hos oss?

DENNA TIDA I FJOR

Nå kommer jula til alle

Tekst og melodi: Ellen Sofie Hovland

Nedover gatene midt i en by
svelger vi unna en trang til å spy
for å ta del i en flik av en drøm
med skjelvende hender som handler

Kortene trekkes og dørene slår
Kan det bli godt nok for alle i år?
Og alle går med i en endeløs strøm
og glemmer å kjøpe inn mandler

Og der på den plassen han fant seg i går
sitter en type og fryser
midt i en vrimmel av hjerter som slår
ser han en stjerne som lyser

for nå kommer jula til alle

Statsbanevogner og motortrafikk
fylles av mennesker med glassblanke blikk
og alle tar del i en flik av en bønn
om alt som med ett ble så viktig

Husker en nisse av dassrull og garn
ser oss i speilet og skimter et barn
og plutselig er vi en datter, en sønn
som håper at alt skal bli riktig

Og der, på en hybel hun fikk seg i vår
syns hun at gråt er for pyser
Fylt av et engstelig hjerte som slår
ser hun en stjerne som lyser

for nå kommer jula til alle.

Klokkene kimer og svoren blir brent
Klumpen i halsen er gammel og kjent
Og hvis man er heldig, så har man en bror
som deler litt på akevitten

Og der i en dal, på en gudsforlatt gård
ligger en gubbe og myser
Snart er det ett mindre hjerte som slår
og så ser han er stjerne som lyser

for nå kommer jula til alle

Og hvor mye vi enn ville pakket oss inn
i vatt eller glanset papir
ja, så venter den ikke, det fins ikke vern
Det er nå, det er nå

Nå kommer jula
nå kommer jula til alle

På fjernsynet synger en sølvgutt om fred
fred over jorden og engler her ned
Og nåde til alle som bærer en drøm
og glemmer å kjøpe inn mandler

Denna tida i fjor

Tekst: Pål Moddi Knutsen
Melodi: Pål Moddi Knutsen / Sverre Laupstad

På denna tida pleide vi å åpne første luka
og hente ned frå loftet alle esken frå i fjor
med lys og kongerøkelse og hekladuka
Vi va to i alt vi gjor

På denna tida pleide vi gå gatelangs i byen
på leiting etter julestemning og en lun kafé
Du hadde gleda deg til vinteren og til snyen
og til alt som snart sku skje

Men e det nokka eg har lært, e det at daga kjem og går
og det som en gong virka lett e plutselig vanskelig å forstå
Kanskje vil du aldri skjønne kaførr eg gjor som eg gjor
Ho kjennes lenge sia no, denna tida her i fjor

På denne tida pleide vi ta dyna inn på stua
og du spilte piano mens vi andre pynta tre
Og verden utafor, den var det bare å skru av
sånn at jula kunne skje

Men er det noe jeg har lært, er det at dager kjem og går
Og det som en gang virka fjernt er plutselig altfor nært og sårt
Kanskje vil du aldri skjønne hvorfor jeg gjor som jeg gjor
Hu kjennes lenge sia no, denne tida her i fjor

På denna tida va det som om nokka va forandra
Noe smått, men viktig. Noe vanskelig å forstå
Eg stod på trappa di med julegave i handa
men fikk ikkje til å banke på

Men er det noe jeg har lært, er det at dager kjem og går
og jeg håper at det er sant at tida leger alle sår
så kanskje kan du en gang tilgi det jeg sa og det jeg gjor
Det er tross alt lenge sia no, denne tida her i fjor

E det detta som e jul?

Tekst og melodi av Pål Moddi Knutsen

Sørpevåte handlegate
Bila milevis i kø
Fred og fryd i alle flate
Eg har bære lyst å dø

Nok et jævla år e over
og ka har vel egentlig skjedd?
Verden e fortsatt den samme
bære mørkar og meire redd

Og no ska alt bi pynta og dekt
så fint og vakkert og heilt perfekt

E det detta som e jul?
Detta dokker savne?
Ja, eg veit at sola snur
men alt anna e det samme

Treet som veks inn i himmelen
Krig og klimakode rød
Et og drikk til du bi svimmel
Få kaka når du vil ha brød

Oppblåsbare polkastenger
Polkø og kalenderkræsj
Ingen huske sangan lenger
så vi gjentar bære første vers

Potetgull med pinnkjøttsmak
E det rart man bi nervevrak?

E det detta som e jul?
Detta dokker savne?
Ja, eg veit at sola snur
Men alt anna e det samme

Regningen i vinduskarmen
sprer juleangst til tusen hjem
På Gaza ule flyalarmen
mens vi syng om Jerusalem

Mormora med lommelerka
Barnevern i nissedrakt
Ensomheita ingen merka
Drømman som bei ødelagt

Sperr deg inn, trekk for gardinen
Det her e en undergangsmaskin

E det detta som e jul?
Detta dokker savne?
Ja, eg veit at sola snur
men alt anna e det samme

Dyre råd

Det e ikkje alle ting man styre
Det e ikkje alltid at det går
Og nokken gong e rådan dyre
og valgan få

Nån gong e ønskelista lenger
enn du trudde at gikk an
og plutselig står du på butikken
og prøve å finne riktig farga og modell
og du veit ikkje om du har råd allikevel
førr den ho ønske koste
fleire hundre krone meir
enn som det du har spart
Og svaret virke åpenbart:

Ta opp forbrukslån, ta opp forbrukslån
Det e jul no, dropp det styret
Ta opp forbrukslån, ta opp forbrukslån
Førr nån gong så e det bære sånn det e
at gode råd e dyre

Det fins tide førr å spare
men den tida e ikkje no
Førr du veit i januar e
alt tilbakers ved det samme gamle slit
og når du rives frå enannen bit førr bit
så kan du i det minste tenke på
at jula va et lite pusterom
og engla sang med fryd derom:

Ta opp forbrukslån, ta opp forbrukslån
Bi med på juleeventyret
Ta opp forbrukslån, ta opp forbrukslån
Førr nån gong så e det bære sånn det e
at gode råd e dyre

I desember

Tekst: Pål Moddi Knutsen og Stein-Gunnar Bondevik. Melodi: Pål Moddi Knutsen.

No e det den tida av året
Norge ska feire jul
Isen ligg speilblank på Finnsnesvatnet
og månen heng lys og gul

Der ute tar ungan piruetta
Eg tenke på dagen eg kom
Det va det året eg bei enogtyve
og såg sny førr første gong

Lite visste eg at livet sku bi sånn

I desember, då kan drømma bi til liv
Kanskje ventetida snart e over då
I desember ska eg endelig bi fri
Då ska eg ut og prøve skøyten på

En glunt hiv en snyball på ruta
der kor eg står og ser
Han rope at eg må bi med ut og leke
"Det e her ute livet skjer!"

Eg veit no vel det kan du skjønne
Gata va min lekeplass
Ei berrlegga vekja i blomsterkjole
bor no attom stein og glass

Men i desember, då kan drømma bi til liv
Kanskje ventetida snart e over då
Ja, i desember ska eg endelig bi fri
Då ska eg ut og prøve skøyten på

Det kveldes og folk går til husan
pynta med stjerne og lys
Dem kryr seg om omnen med kakao i koppen
ser til at det e ingen som frys

Sjøl ikkje ei finnsnesjenta født langt utenbys

I desember, då kan drømma bi til liv
Kanskje ventetida snart e over då
Ja, i desember fortjene alle å bi fri
Då ska eg ut og prøve skøyten på

Sku ønske det kom sny

Tekst og melodi av Pål Moddi Knutsen

Sku ønske det kom sny
og la seg tjukk og mjuk og kvit
Et loddent teppe over heile landet
Og alle menneskan
som stressa haulaust hit og dit
sku endelig få kvilt seg littegranne

Men det e lenge no
sia vinteren va god
No e han bære mørk og kald
Og den roa som
kom med kvær en vinterstorm
e erstatta av sødvest og paraply
Sku ønske det kom sny

Sku ønske det kom sny
liksom en trufast gammel venn
og la seg utførr døra, der på matta
og kviskra mjukt mot vinduet
"her har du meg igjen"
og malte heile verden kvit den natta

Men det e lenge no
sia vinteren ga meg ro
No e han mest på kort besøk
Eg kan minnest vi
stod i vekkesvis på ski
lenge før vi gjekk oss vill i kvær sin by
Sku ønske det kom sny

Sku ønske det kom sny
sånn som det gjor så fint den gong
Ho stod der som en engel utpå vatnet
Då frostrøyken låg tjukk
men inni hjertet va eg varm
Og ho kom skøytandes og satt seg attmed

Men det e lenge no
sia vinteren kom – og dro
og etterlot en evig haust
No e alt eg ser
kun en vegg av vestavêr
gråe grøfte og en himmel tung som bly
og inga tegn til sny

Kjære nissen

Tekst og melodi av Pål Moddi Knutsen

Hei kjære Nissen, og takk førr i fjor
Du huske meg kanskje frå då?
Då va eg liten, no har eg bidd stor
og endelig begynt å forstå
Eg skriv førr å spørre om nokka litt rart
Et ønske som kanskje treng å bi forklart

Hei kjære Nissen, det har gått et år
et år fullt av skremmanes tegn
Elve som tørke og skog som forgår
og regn der dem ikkje treng regn
Eg veit du e travel, men skriv likevel
førr det eg vil ha e det ingen som selg

Eg ønske meg ingenting til jul
Eg ønske meg ingenting

Hei kjære Nissen, du har sikkert skjønt
at alt ikkje e som det ska
Førr midt i desember har alle brått glømt
ka som egentlig gjær menneska glad
Vi styre og stresse og håpe det går
mens treet i stua bi høger kvært år

Hei kjære Nissen, eg håpe det e greit
Eg sei bære teng som dem e
De tingan vi ønske oss e større og fleir
enn kloden vår klare å gje
Den gong du va liten, va verden så stor
men eg veks opp her på ei knøttlita jord

Eg ønske meg ingenting til jul
Eg ønske meg ingenting

Hei kjære Nissen, eg veit at du fins
og at du e snill – og litt dum
førr skjegget og gavan, dem fann eg heilt inst
i skapet på mamma sitt rom
Det e du som gjer jula te feiring og fest
så kanskje det e du som treng fri aller mest?

Kjære Nissen, legg skjegget ditt bort
og bi med og syng juletresang
Bi med og perl eller skriv julekort
Litt tid e den beste presang
Eg veit at du prøve, og trur du forstår
at eg elske deg uansett ka eg får

Eg ønske meg ingenting til jul
Eg ønske meg ingenting

Smil til kamera

Tekst og melodi av Pål Moddi Knutsen

No står bordet pynta og alt e klart
onkel og tante kjem inn døra snart
og på TVen søng Sølvguttan jula i gang
I skapet på rommet heng dressen din
med nystrøken skjorta, du ska bi så fin
En stor gutt e bidd en liten mann

Så vær så snill å legg nykkan bort
Bære nån knappa, så e det gjort

Bære i kveld, bære i dag
Bære de timan vi e ilag
Prøv å se ut som du har det bra
Prøv å late som om du e glad
Du treng ikkje like det, treng ikkje forstå
så lenge du kjem ut med dressen på
Bære smil til kamera og så kan du gå

Ja, eg veit at ting e annerledes no
at guta godt kan gå i skjørt og høghæla sko
Og sjølvsagt e du stor nok til å ha din eiga stil
Men du veit jo korsen han onkel Runar e
at ting ska helst være sånn som dem pleie
Det e kun én dag, så kan du gjære som du vil

Eg veit det e vanskelig førr et lite kunstnersinn
men kan du være så snill å passe inn?

Bære i kveld, bære i dag
Bære de timan vi e ilag
Prøv å se ut som du har det bra
Prøv å late som om du e glad
Du treng ikkje like det, treng ikkje forstå
så lenge du kjem ut med dressen på
Bære smil til kamera og så kan du gå

Vær no så snill, det e ikkje en test
Nån gong e du nøydd å bære holde kjeft
Prøv å hold ut en julaften te
Han onkel Runar vil ha julefred

Bære i kveld, bære i dag
Bære de timan vi e ilag
Ja porten e vid, men stien e smal
så kan du i det minste late som om du e normal?
Du treng ikkje like det, treng ikkje forstå
så lenge du kjem ut med dressen på
Bære smil til kamera og så kan du gå

Du treng ikkje like det, treng ikkje forstå
Det her e nokka som vi alle må
Bære smil til kamera og så kan du gå

Nordnorsk julesalme

Tekst og melodi av Trygve Hoff

Velsigna du dag over fjordan
Velsigna du lys over land
Velsigna de evige ordan
om håp og ei utstrakt hand
Verg dette lille du ga oss
den dagen du fløtta oss hit
så vi veit at du aldri vil la oss forkomme
i armod og slit

Vi levde med hua i handa
men hadde så sterk ei tru
og ett har vi visselig sanna
vi e hardhausa, vi som du
No har vi den hardaste ria
vi slit mens vi kave oss frem
mot lyset og adventstida
det e langt sør til Betlehem

Guds fred over fjellet og åsen
la det gro der vi bygge og bor
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karrig jord
Du ser oss i mørketidslandet
du signe med evige ord
husan og fjellet og vatnet og folket
som leve her nord

OTHER RELEASES

Haus am Meer

Words and music by Pål Moddi Knutsen and Maren Skolem. Translated to German by HannaH Rau and Karoline Hippe.

Heimat ist, sagen sie, wo dein Herz ist.
Dann bin ich hier zu Haus, meilenweit entfernt.
Dieser Wald hat mich zo lang behütet,
und er bittet: Bleib doch hier!

Und ich tu so, als wäre ich stark,
schlag mich tapfer und wag’ mich hinaus in den Tag.
Der zu sein, der ich bin, fällt mir schwer,
doch ich glaub’, ich gehör’ in ein Haus nah am Meer.

Heimat ist, sagen sie, wo du gebraucht wirst.
Dann bin ich hier zu Haus, doch ich muss weiterzieh’n.
Um zu spür’n, wie das Meer mit mir atmet.
Dann kann ich eins sein mit der See.

Also lasse ich alles zurück
Wo ich hingehör’ find’ ich heraus Stück für Stück.
Ich stell’ mich dem Sturm und der Flut.
Ja, ich glaube, ein Haus nah am Meer tät mir gut.

Heimat ist immer dort wo man sein will.
Meine Heimat trag’ ich tief in mir.
Deshalb habe ich nie wirklich Heimweh.
Etwas ruft mich, weit hinaus.

Ganz egal was ich sag, was ich tu.
Ich will vergessen und mache die Augen fest zu.
Der Sommerwind trägt mich zur See.
Ich bin längst daheim, wohin ich auch geh.

Ja, egal was ich sag, was ich tu.
Ich will heimkehren – und da bist auch du.
Dein Arm, der mich hällt, fehlt mir ser.
Und ich weiß, ich gehör’ in ein Haus nah am Meer.

Vær hilset, fru Bjerkås

Words by Harald Lorentzen, music by Ola Bremnes.

Vær hilset, Fru Bjerkaas! Velkommen her nord,
du første Præstinde i Præstelig Chor,
Velkommen Guds ord at prædige!
Hav tak for din Styrke og mandige Mod
At trodse al fordom og rycke ved Rod
Hiint Vilnis, saa Mørket maa viige!

Hvem sagde at Quinden ei duger til Præst?
Hvem sagde: Skomager, du blive ved Læst?
Hvem sagde at Paulus er Frelser?
Hvem var det som bragte oss Frelseren ned?
Hvem var det som sørged’ da Frelseren led?
Hvem var det som salved’ hans Fødder?

Hvem var det som fødte den levende Gud?
Hvem var det som bragte Opstandelsens bud?
Hvem var det som ”gjemte i Hjertet”?
Hvem vidned’ om hvor vi skal sørge og be’?
På Garizin eller i Nordlandets snee?
Hvem var det som bede dig lærte?

Gaa trøstigt til Kaldet og frimodig vær!
Guds Ord maa forkyndes blant Øer og Skjær
Uagtet al Motstand og Hinder!
Dend tid er nu nær da en Biskop på Stand
Ei altid kan siges at være en Mand,
Og Hundretals Præster er’ Quinder!

Hus i en fjord

Tekst og melodi av Pål Moddi Knutsen og Maren Skolem. Oversettelse til norsk av Camilla Susann Haug og Pål Moddi Knutsen.

Dem sei heime e der du har hjertet.
Da e eg heime no, og likevel så fjern.
Alt for lenge har tretoppan dekt det,
og her har det funne ro.

Og no gjør eg så godt eg får te
på å holde meg fast her kor livet mitt e,
men eg lure på koførr eg for.
Eg sku ønske eg va i et hus i en fjord.

Dem sei heime e der nokken treng deg.
Da e eg heime no, men ikkje lenge.
For snart ska eg vandre berrføtt langs strendern,
være stille og være te.

Førr eg e’kje så tøff som eg va.
Nån gong lure eg på kor eg enkli bei a,
og eg veit at der heime et sted
finns fortsatt et hus kor eg kan høre te.

Dem sei heime e der kor du velg å bo.
At heim e kor som helst, her og no.
Så d’ekje egentlig eg som forlate,
d’e meire nokka som som tar meg med…

Førr i alle de tingan eg gjør
bær eg drømmen om plassen der alt e som før,
der det anges av tørrfesk og tang.
Du kjennes så nær, sjøl om veien e lang.

Ja, i alle de tingan eg gjør
lengte hjertet mitt heim te der du går og trør.
Uansett kor eg e her på jord
så høre eg te i et hus i en fjord.