BIO
Quotes
"Quietly intense acoustic guitar, smoldering strings, and a haunting Norwegian-accented voice caught my ear like a tractor beam. This was Moddi, who hail from some tiny island in the north, and who nobody I spoke with knew much about but everyone seemed impressed with. While I enjoyed the National’s dark, rootsy take on U2 (...), I enjoyed Moddi’s modest quietude even more.” (Brian Howe, Pitchfork)"Pål Moddi Knutsen captivated the audience with his soft voice and magnificient presence. This guy is great, a gentle shake-up of any singer-songwriter that drew inspiration from Jeff Buckley and a fan of sonic landscape creation (along the lines of Beth Orton) to accompany his distinctive voice. Even with an accordion in his hand, (…) Moddi works magic." (RadioExile.com etter by:Larm 2008)
A mini biography
An extended mini autobiographyMy name is Pål Moddi Knutsen, twenty-three years old as I write this. I come from an island called Senja in the far north of Norway. I have borrowed my mother's accordion, stolen a Russian display mandolin and own a worn-down ocean blue guitar with two broken frets, with which I make music that's always a step ahead of me, and always sounds larger in my head than what ends up on tape. That's probably a good thing, but the music has also grown a little with time, like any child would.
I was also a child once. I grew up on Medby, a small fishing village on the tip of Senja with just over a hundred inhabitants. My first encounter with music, I've been told, was singing a children's sea shanty on the local radio station as a five-year-old. I played the piano, trumpet in the school's marching band, bass guitar in a rock band and was a rapper. When I left home, fifteen years old, I started writing my own songs.
I have always been writing in the middle of the night, often without even seeing my own hands. The first songs came to life in the school dormitory's showers, the only place I could hide away after everyone else had gone to sleep. When I was 18, I found my mother's accordion standing unused and forgotten in the cellar at home. I brought it with me, and fourteen days later, I held my first real concert.
Since then, things have grown little by little. In 2006, a friend of mine invited me to record a demo in his bedroom studio. The demo, although printed in only 20 copies, found its way to radio stations and festivals, and after it had brought me to by:Larm in 2008, things started moving for real. A white split 12" vinyl was made together with Einar Stray later that year, and I moved to Oslo to start working on an album. A real one this time.
I spent all 2009 writing songs, meeting people, rehearsing and thinking. In September, I brought my band to Reykjavik, where we started recording what would become my debut album, together with producer Valgeir Sigurdsson. After having gathered ideas for more than five years, fourteen days in his Greenhouse was too little, and we kept on working on the album at home in Oslo for many months. February the 8th 2010, my debut album, 'Floriography', was released in Norway on Impeller Recordings.
The music I make lives a life of its own. Sometimes, you can find it as a huge band session, with noise and loudness, and sometimes you'll find it so fragile and discreet that you might want to sing along in order to help it continue. And as I said, the songs grow a little with every winter that passes by. Just like children. My children. Whoever you are, and whatever reason you have for reading this: thank you for lending me your time!
Sitater
”Tilstedeværelsen hans er absolutt, formidlingsviljen er brennende og stemmebruken er like var som den er tindrende klar.” (Lydverket etter Øyafestivalen 2008)En litt utvidet minibiografi
Jeg heter Pål Moddi Knutsen, er tjueto år, og kommer fra ei bygd med navnet Medby fra yttersida av Senja i Troms. Jeg låner mammas digerstore trekkspill, har stjålet (og senere fått) en kronisk ustemt russisk utstillingsmandolin, og eier en havblå gitar med to ødelagte bånd og en hel del skjønnhetsflekker. Med dem lager og spiller jeg musikk som til enhver tid er litt større og mer pompøs i hodet mitt enn hva som kommer ut. Det er kanskje like greit, men musikken har heldigvis også vokst litt med tiden, som alle spedbarn gjør.Spedbarn har jeg også vært en gang. Ifølge Mamma gjorde jeg min radiodebut som femåring med ”En sjømann skal være der havet er blått” på lokalradioen Radio Sjarken. Mamma var forøvrig programleder. Som medlem av et lite bygdesamfunn med akkurat i overkant av hundre innbyggere, har tilgangen til den store verden vært begrenset. Allikevel er det i den store verden jeg føler at jeg hører hjemme. Musikken jeg lager har utvilsomt rot i stedet jeg kommer fra, men tar for seg tanker om en klode så stor og skummel at jeg grøsser bare ved tanken. Mine første sanger ble til i søttenårsalderen, og ble som oftest unnfanget nattestid i fellesdusjen eller vaskeriet på internatet jeg bodde på. Noen av sangene fra den tid synger jeg fremdeles, og ting fikk for alvor fart da jeg en dag fikk låne Mammas trekkspill, som hadde stått og støvet ned under trappa hjemme hele min oppvekst. Jeg hadde aldri sett Mamma bruke det, men fant fort ut at jeg trivdes godt med et femtenkilos symfoniorkester i fanget. Fjorten dager senere holdt jeg min første lille konsert.
Siden da har snøballen rullet. Sent i 2007 ble Rubbles, den første trekkspillsangen jeg skrev, dratt fram som Ukas Urørt på P3. I 2008 gjorde vi det som P3s Håkon Moslet mente var årets beste konsert under by:Larm, og etter Øyafestivalen samme året var det mange som la merke til den positive omtalen vi fikk både hos Lydverket og hos Pitchfork. Det morsomste var kanskje allikevel at alt hadde skjedd uten å ha gitt ut noe annet enn en hjemmesnekret firespors demo i opplag på 20. Samme høsten ble det derfor gitt ut en splitt-LP sammen med Sandvika-artisten Einar Stray, mest for å gi folk et hint om hva som skal komme. Alle de 500 kopiene er forlengst bortevekk.
Når det først skulle gå fem år fra sangene ble skrevet, til de ble spilt inn, ville jeg at det skulle gjøres skikkelig. Debutplata mi, som bærer navnet Floriography, er spilt inn i Greenhouse i Reykjavik sammen med produsent Valgeir Sigurdsson (Björk, CocoRosie, Kate Nash, Múm, Ane Brun m.fl) i september 2009. Med meg på plata har jeg en håndfull norske musikanter som er akkurat like ferske og upolerte som jeg er - ikke en finger har tatt i plata som er over 23 år gammel. Albumet er mikset i Oslo sammen med Mike Hartung (Hanne Hukkelberg, Jaga Jazzist, Marit Larsen), og blir både bittelite og digerstort, nært og forskrekkelig fjernt på en gang. Jeg er stolt over det vi har laget.
Det er en stor ting å skulle ta store ideer gjennom bittesmå sanger ut i den digre verden til små mennesker som deg. Samtidig er det verden som er opphav til tonene, og jeg blir uendelig glad for hver gang jeg finner en resonans i mennesker, steder eller situasjoner - eplet faller aldri langt fra stammen, og musikken lever videre, på sin helt egne måte. Av og til kan du finne den som rene rocketoner med band og bråk, mens den av og til kommer i en utgave så liten og spinkel at du kanskje føler et behov for å bidra selv. Hvem du enn er og hvorfor du enn hører på: Takk for at du låner meg tiden din!
Live musicians 2010
Pål Moddi Knutsen - accordion / mandolin / guitar / voiceChristine Henriksen - viola / violin
Katrine Schiøtt - cello
Jørgen Nordby Henriksen - percussion
Einar Stray - piano
Ofelia Østrem Ossum - cello / bass / piano
Hanna Furuseth - violin
Erik Normann Aanonsen - double bass
Hanna von Bergen - mbira